Den lykkelige barndom.

(Det er ikke lenge til det skumle, forferdelige og skrekkelige tallet 18 nærmer seg, også i mitt liv. Tiden før 18 kommer og spiser meg opp, blir brukt til å reflektere over fortiden, rettere bestemt barndommen.

Her får du et lite kåseri om barndommen, som ble skrevet under en norsk skrivedag. Kos deg.)

Ja, om du lurte, så er det meg. Slik blir resultatet med tre storesøstre…

En lykkelig barndom. Vi har vel alle hatt det?
Vi husker jo alle den fantastiske spenningen med første skoledag, den dagen da stolte foreldre tørket hverandres tårer og småpratet med hverandre:
”Neimen, han har virkeli’ strekt seg mye siden eg så han i barnehagen!”
”Ja, det har han – han har begynt å miste tenner også!”

Første skoledag. Av og til tror jeg ikke livet kan bli større enn det! Klasserommet var som en uoppdaget jungel, et rom fylt med bokstaver og tall. Jeg visste svært lite som slike ting egentlig, jeg kom sent i gang med lesing og skriving. Mamma prøvde å lære meg å skrive navnet mitt en gang på våren før førsteklasse, men over sommeren hadde bokstavene forlatt hodet mitt. A, B og C var som mystiske kruseduller på en eller annen forhistorisk pyramide. Så eksotisk. Å, for et under! Jeg kunne nesten kjenne duften av jungelen, planter og slanger ,og fra trærne kunne jeg høre fugler kvitre. Ja, jeg hadde en livlig fantasi som barn. Jeg fant opp en klubb som jeg kalte ”Speonbeonlex”, samtidig som jeg lekte at buskene hos fetteren min i virkeligheten var apekatter.
Tilbake på skolebenken sang læreren min faktisk om apekatter. Hun lærte oss den nye klassesangen for førsteklasse:
”Vi er apekatter, apekatter, apekatter små, og nå sitter vi her på stolen…”

Seksåringers øyne lyste opp i beundring. Det er først i senere tid det har gått opp for meg at denne sangen mest sannsynlig var et halvhjertet forsøk på å indoktrinere oss med Darwins opphøyede evolusjonslære.

Det var ikke bare klasserommet som var nytt og spennende. Jeg glemmer aldri mine små utflukter langs strandkanten. Jeg husker fortsatt hvordan vakre, blå bølger skyllet inn over en marmorhvit strand på Vestlandet. Himmelen var selvfølgelig grå, men sånt legger man ikke merke til når man er ung. Jeg husker fortsatt fjærens uoppdagede ting, som for eksempel uttørket tang, eller en død måke fylt med makk. Svære saker når man er ung! Og så husker jeg ikke minst den første gangen jeg fant en rund stein. Min kjære far kunne fortelle meg at steinen var blitt formet gjennom mange, mange år, av sand, vann og havbunnen, helt til den ble rund. ”Stilig, pappa,” sa jeg og puttet steinen i lommen. Det var absolutt en stein verdt å ta vare på.
Nei, det var andre boller den gangen. Det var ikke Wiki’en man fikk informasjonen sin fra før i tiden, nei!

”Hvordan kommer mine barns barndom til å se ut?” spør jeg meg selv en gang iblant. Jeg ber en stille bønn om at mine barns barndom ikke kan lastes opp fra en ekstern hardisk… Jeg har også et utopisk håp om at verden ikke kommer til å være oversvømt med vann fra polene, eller at utenomjordiske vesener ikke bruker menneskers hjerner som en alternativ energikilde. Når det gjelder debatten om kraftledningene i Hardanger, regner jeg med at den fortsatt raser…

Nei, internett har tatt over mye, og ting er ikke som de en gang var. Men, som yndlingsforfatteren min, Stephen King, nevner gang på gang i sin fantasy-serie, Det Mørke Tårn: ”Verden har gått videre.” Den har vel det. Gått videre. Verden har gått langt, og så satt seg ned foran en PC-skjerm, der den sakte, men sikkert råtner vekk mens den spiller World of Warcraft.
Min barndom var – tro det eller ei – en ekte barndom. Jeg var ute i den virkelige verden! Jeg gjemte meg ikke i en virtuell verden full av tabloid- nyheter og meningsløse spill.
Jeg var ute i skogen og nede ved sjøkanten. Og så spilte jeg fotball – ikke minst. For en vidunderlig følelse, å score i en fotballkamp! Jublende foreldre, lukten av støvet fra grusbaner, følelsen av å være verdens beste fotballspiller.

Og det er på mange måter det barndommen handler om: Man føler seg uovervinnelig. Man føler at man kan gjøre alt det man vil: ”Verden er min lekestue”. Jeg snakker ikke om barnenarsissime, men ganske enkelt selvtillitt , og tillitt til at verden er et fint sted å bo.  At den vil det beste for deg. Det tar et par år før man skjønner at det er et lite steinkast fra sannheten. En amerikansk legesjekk var nok til å få meg vekk fra det luftslottet.

Nei, barndommen var en herlig tid. Livet var som en Joker-reklame…sangteksten har limt seg fast i sinnet mitt. ”Livet mitt er helt problemfritt, hverdagen er enkel og grei..”
Også er det denne følelsen av at alt kan skje som preger et barnesinn. Man har ennå ikke levd livet sitt. For et barnesinn, og for de rundt, er livet til et barn som et blankt ark, som et tomt lerret.
Og det er her poenget er: når man er ung, har man muligheten til å utrette akkurat det man vil. Man har muligheten til å gå i hvilken som helst retning. På denne måten representerer et barns liv uendelige muligheter. Et barn kan, i teorien,(merk: i teorien) utrette hva som helst! Mesteparten av oss ender vel opp som et grått A4-ark, med et liv som begrenser seg til Hotel Cæsar, og prisutdelingssrepiser på NRK 2, men potensialet ligger der, i et ennå ikke utlevd liv. Jeg ville forresten bli bonde og dikter da jeg var liten. Jeg hadde spart opp femti kroner som gå til et gårdsbudsjett. En uke senere kjøpte jeg meg to ”Freia Melkeskjokolader”. Jeg hadde ti kroner igjen. Jeg slukte melkesjokoladene som om jeg skulle vært løven fra ”Folk og Røvere i Kardemommeby”. Etter at endorfinrushet gav seg, bestemmer jeg meg for å legge gårdsplanene på is. Is! Det hørtes godt ut, tenkte jeg og gikk inn og brukte min siste ti’er.

Skaperen av den (altfor) populære TV-serien Lost, selveste J.J Abrams, holdt en gang en tale på en TED- konvensjon. Han holdt frem en boks han hadde kjøpt på en gammel tryllebutikk som barn. Et stort spørsmålstegn var påmalt hver side av boksen. Inni boksen lå det noe, men Abrams visste ikke hva. Det var en eller annen slags gjenstand, men han hadde valgt ikke å åpne den, av en enkel grunn: Noen ganger er mysteriet større enn kunnskap, sa han. Dette var en lærdom han hadde tatt med seg når han gikk inn i manusforfatter -yrket.
Når man tenker over det, er det ofte dette historier er laget av. Mysteriet er større enn kunnskap, eller rettere sagt: Tilbakeholding av informasjon er mer spennende enn å bli gitt informasjonen i fanget. ”Hvem drepte gutten?” spør Varg Veum seg, ”Hvordan skal jeg redde verden? ” spør Superman.
En barndom er en boks med spørsmålstegn på. Et lite barn representerer uendelige muligheter. Alt mulig kan være inni denne ”boksen”. Jeg husker jeg tenkte at JJ Abrams var ganske så dyp. Jeg husker ikke hva jeg tenkte etterpå. Det har jeg glemt.
Å glemme er egentlig en merkelig sak. Virkelig merkelig. ”Hvor la jeg garasjeåpneren nå igjen?” ”Hvor la jeg buksene mine, og hvorfor har jeg ikke de på meg her jeg står i klasserommet?”
Vi husker faktisk bare en brøkdel av livet vårt, kanskje ikke det engang. Halvparten av halvparten av halvparten av det vi gjør, sier, opplever og tenker går i den kjente glemmeboken. Syns du dette høres forferdelig ut? Spør du meg, vil jeg påstå at dette er en av Gud beste velsignelser.
Det er muligens kjipt når man sitter der på mattetentamen og ikke kan huske hvordan man klemstrer sammen tall med alfabetet, men jeg vil argumentere for at muligheten til å glemme er en av tidenes mest fantastiske oppfinnelser.
Denne fantastiske oppfinnelsen gjør det mulig for meg å forsette videre med livet mitt. Høres det ut som om jeg tuller? Høres det ut som tullball? Tror du jeg er tullerusk? Da vil jeg spørre deg en ting: Har du noen gang opplevd noe flaut i livet ditt?
Det har jeg, av typen ”Tomat-tryne-flauser”. Senest i dag falt jeg nesten oppå en full mann på bussen..
Og en annen gang gikk jeg inn i feil bil på en ferje. Jeg satt der et par minutter før jeg oppdaget at mannen foran meg slett ikke var faren min, men en turist fra Tyskland!
Og jeg skal ikke nevne den gangen jeg tok feil av en urinal og en vask…
Men takket være en av yndlingsoppfinnelsene mine – hukommelsestap- har jeg mest sannsynlig glemt nitti prosent av alle flaue ting jeg noensinne har opplevd. De andre ti prosentene håper jeg menneskene rundt meg har glemt…
Spør du meg, er denne oppfinnelsen minst tre ganger større en oppfinnelsen av ostehøvelen og bindersen. Den gruser i hvert fall oppfinnelsen av giljotinen og den elektriske stol – for ikke å snakke om oppfinnelsen av såpeserier…
Men det spørs om det kan slå oppfinnelsen av Barne-TV. Å lykkelige og kjære barndomsminner…
Jeg tror de aller fleste nordmenn ser på barndommen sin som en lykkelig tid. For tiden leger alle sår, eller rettere sagt: Du glemmer fort alt det kjipe. Du glemmer episoden der du løp hjem fra skoleveien fordi du var redd for skolens vaktmester. Du glemmer episoden der din kjære far dro deg med på matteseminar med en haug med oldiser i bytte mot en hamburger fra Burger King. Og du glemmer den gangen en gammel mann kom bort til deg og kompisen din og sa : ”Nå slutter dere å kaste steiner på ender, hadde dere likt det om jeg begynte å kaste stein på dere?”
Du glemmer gangene du bommet på straffe, men du husker gangene du headet ballen i mål.
Du husker gangene der familien var samlet og spiste pizza, og du glemmer gangene da søstrene dine endte opp med å kaste fiskeboller på hverandre.

Glemsel former hendinger fra barndommen, helt til barndommen din til slutt er som en rund stein langs vannkanten. Den type stein som er så rund og fin at du putter den i lommen fordi den er verdt å ta vare på.

Advertisements
Explore posts in the same categories: Uncategorized

24 kommentarer den “Den lykkelige barndom.”

  1. Beate Says:

    de siste setningene var fantastiske, men det hele var en veldig god tekst 😉 grattis!

  2. Sigrid Says:

    Heiane Calle! Eg får nesten frysninger! Eg ber til Gud om at du må bli forfatter eller journalist, og eg skal lese ALT! En 5(+)?! Dette e en klar 10’er!!

  3. Silje Says:

    heeeiane, Calle. Sykt bra!

  4. Sindre Says:

    Leste alt nå.
    Bra skrevet Calle. Jeg koste meg virkelig mens jeg leste 🙂

  5. RuthElise Says:

    Calle, du imponerer! Dette var megabra! Du har et vanvittig talent!

  6. Anne Says:

    Ka skal eg si..? no words! som min kjære venninne marita sier titt og ofte! eg satt of lo høylytt ganske ofte for meg selv, så tenker mine kjære flatmates tror eg slitar! GODE GREIER! teksten var jo psykologisk;)

  7. calleclown Says:

    HAHA, godt å høre, Anne!
    😉
    Psykologisk indeed…
    En form for overlevelsesteknikk skulle eg tro 😉

  8. Sunniva Says:

    Fy søren, du kan skrive Calle…!

  9. Synne Says:

    Heiane, du er skikkelig dyktig!

  10. calleclown Says:

    Takk så mye, Synne.
    Sitter og venter på et nytt innlegg på bloggen din her…begynner å bli en stund siden…
    😉

  11. Anna Kleppe Says:

    Calle du calle, du er fantastisk og jeg mener virkelig du fortjente en 6er. Skjønte plutselig hvorfor jeg fikk 3/4 på mitt kåseri.. Haha.. Likte spesielt Darwin-kommentaren, og ikke minst «En amerikansk legesjekk var nok til å få meg vekk fra det luftslottet.». Så må det påpekes at «livet mitt er helt problemfritt» faktisk er fra JOKER-reklamene. Kanskje det var det som trakk ned på karakteren..?

  12. calleclown Says:

    Haha, tusen takk for det, Anna! Oppmuntrende ord på en fredagskveld 😉

    Jeg skal straks rette opp i butikkfeilen 😉
    🙂

  13. bigggggggz Says:

    åå speonbeolex!!! d va guud times 🙂 du e så go calle! Et stk stolt storesøster her! sjøl om eg ikke helt relaterer til de flygende fiskebollen, men d e vell noen av d 90% mine 😛

    Du e formidabel!!! ❤

  14. bigggggggz Says:

    ikke rart du presneterte deg som;

    «carl henti, 2 år, dutt(gutt), bestevenn me mamma!»

    .. me de krøllene der!!!

  15. calleclown Says:

    haha -takk så mye 😉
    Fiskebollene var mer…et…hva skal man si…en litterær frihet…man har lov til å ta i litt når man holder på med kåseri-sjangeren vettu 😉
    😉
    Herlig bilde ja…

  16. Husa Says:

    Gode greier, calle 🙂


  17. […] Den lykkelige barndom. September 2010 23 comments 4 […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: