Arkiver for februar 2010

Got to go to Fargo.

februar 27, 2010

Stikker til Fargo, vi snakkes.

Advertisements

Viva la Vida.

februar 24, 2010

Pizza Ranch.

februar 22, 2010

Her er det mandag, hverdagen har hentet oss inn igjen etter en høyst vellykket spillkveld på lørdag kveld, og søndag natt. Thomas fyrte opp en projektor og den nye playstation’en sin, så spilte vi Call of Duty til klokken ble fem. Så la vi oss.
På søndagen spilte vi Halo. Fredrik viste frem skillsene sine, det er jo alltid like gøy.
I dag er det mandag, og klassen skal på Pizza Ranch. Det blir bra.
Vi snakkes.

En dag eller to.

februar 20, 2010

I går kjørte jeg snøscooter for første gang i mitt liv. Meg og Tory cruiset rundt på campus, langs Hillcrestskogen, forbi den lille sumplignende tingen, og rundt omkring på fotballbanene. Vi kom opp i nesten 50 miles i timen. Nå er mattekunnskapene mine begrenset, men det blir vell rundt 80 km i timen?
I går hadde vi en liten stund med guttedormen i chappel. Var fint og merkelig. Rart når en haug med gutter kommer sammen og er dype. Hasun fortalte om når han var syv år, og kom utfor en bilulykke. Legene sa han ikke kom til å gå igjen, og det var ikke sikkert at han overlevde. Men faren hans ba, og her er han, og jeg kunne aldri gjettet at noe har skjedd med beina hans. Det slo meg at det er mange fantastiske historier, skjebner rundt oss.
I det siste har jeg lest Don Miller sin bok, Blue like Jazz. Den er virkelig å anbefale. En morsom, tankevekkende bok om kristendommen og sånn. Anbefales.
Dette ble et svært tilfeldig innlegg, men sånn er livet.
Tro det eller ei, men blogginnlegget skal få noen bilder!
Ha en god helg videre.

februar 19, 2010

Hei.
Her er det helg. Vi i USA har nå åtte timer mer helg enn dere i Norge! Haha. Burn.
Her skal vi ha xbox-helg, og så skal jeg se om jeg kan få meg en liten tur opp til Fargo.
Senere skal vi bestille billetter til John Mayer-konsert. Vi blir nødt til å hoppe over( skippe) en skoledag, men noen ting må man ofre her i livet( ond, ond latter). Konserten er i Minneapolis. Vi må mest sannsynlig overnatte hos Tory. Og vi skal definitivt dra på Chipotle – sinnssykt digg restaurant.
Nå må jeg stikke, jeg skal kjøre snow mobile( snøscooter) med romkammeraten min, Tory.
Snakkes.
PS. Slenger innpå dette bildet, fordi denne bloggen trenger litt pynt.

Ha en frisk helg.

Valentine’s Day.

februar 14, 2010

I dag er det Valentine sin dag. Vet ikke hvem det er, har ikke noe behov for å vite det heller, og alt er okay på slottet. I morgen har vi fri på grunn av President’s day. Vi skal feire presidentene våre med å ha fri, det er egentlig ganske fantastisk i seg selv.
Vi skal prøve å stikke på Mabel Murphy’s og Subway i dag, så håper vi faktisk greier å gjennomføre planene våre.
Ha en fortreffelig dag, vi snakkes.

Salve.

februar 12, 2010

Et personlig innlegg om en fantastisk person.

I dag, den tolvte februar, for ett år siden, døde min gode venn Andreas Salvesen.
Det er noe av det tøffeste jeg noensinne har opplevd.
Jeg husker begravelsen hans og alle folkene.
Den dagen var himmelen grå og det regnet.
Andreas var en fantastisk person. Han var alltid glad og aldri bekymret.
Salve var et forbilde. Skulle ønske jeg kunne innsett det før han døde. Skulle ønske jeg kunne sagt det til han, men slik ble det ikke.
Man vet ikke hva man har før man mister det.
Det er en av mange ting jeg har lært av Andreas sin bortgang.
En klok man sa en gang: ”Gud gir oss aldri vanskeligheter vi ikke kan takle med Hans hjelp.” Kanskje er det sant. Og kanskje er hver vanskelighet en lekse, en livsvisdom. Jeg vet ikke, men jeg har lært mye av det som skjedde med Salvesen. Og når jeg ser tilbake på alt sammen, ser jeg biter av noe som kan minne om ikke-tillfeldigheter( Det er ikke et ord, men det er det mest passende ordet jeg kunne finne for denne anledningen).
Rett etter begravelsen til Salvesen, kom jeg hjem. Der ventet et brev fra Hillcrest. Jeg kom inn. Det var mange kontraster den dagen.
Her borte har jeg lært mye. Jeg ser nok annerledes på livet etter å ha vært her. Jeg ser ting i ett annet lys.

”Gud gir oss aldri vanskeligheter vi ikke kan takle med Hans hjelp.”

Jeg kan ikke si jeg er kommet over Andreas Salvesen sin død, men noen ganger lurer jeg på om det er poenget. Kanskje er ikke poenget å komme over ting her i livet, men å lære seg å leve med dem, å bli sterkere av dem.
I hvert fall et par ganger i måneden slår det meg, nesten like overraskende hver gang, at Andreas ikke er her lenger. Et menneske, en venn, som jeg kjente, er her ganske enkelt ikke lenger.

Tilbake til ikke-tillfeldighetene: Andreas Salvesen dro til Fana videregående skole. Han var selvfølgelig typen til å gå på Danielsen – han ville passet godt inn – men han var også typen som gikk sine egne veier. Andreas ville dra til Fana for å spre Det Glade Budskap – Guds ord. Om jeg ikke husker feil, hadde han nettopp begynt å starte opp en bibelgruppe der eller noe.
Når han døde, var nesten hele Fana samlet i KF-kirken. Og vitnesbyrdet var sterkt. Søsteren hans sang, og familien var sterkere enn noen annen familie jeg noensinne har sett.
Poenget er: Ingen som dro fra kirken den dagen var uanfektet.
Døden får oss til å tenke.
Den får meg til å tenke. På hvor sårbare vi egentlig er. Mellom spøker og meningsløse bekymringer om lekser og prøver, er vi mennesker – sårbare mennesker. Og selv om døden noen gang virker fjern – som ulykken i Haiiti – så er den nær.
Skal det gjøre oss redde? Nei.
Men kanskje det kan gjøre oss mer reflekterte. Kanskje vi kan behandle hver dag som noe spesielt. Det vet jeg Salvesen gjorde.
I den vestlige verdenen sier vi ” tiden går”. En eller annen mann sa til meg at kineserne( tror det var kineserne) sier at ” tiden kommer”.
Jeg tror at Salvesens død har gjort noe med oss alle. Den har i hvert fall gjort noe med meg.

Sommerfugleffekt-teorien er en teori jeg har sansen for. Den sier at en sommerfugls vingeslag kan ha påvirkning på alt. Dette er vell kanskje å ta ting litt langt. Men så var Salvesens liv så sinnsykt mye mer enn vingeslag. Og livet hans har hatt ringvirkninger. Ingen tvil.

Dette innlegget dedikeres til min venn, Andreas Salvesen( 1992-2009).